211service.com
Møt presidenten: Charlene C. Kabcenell ’79
Rebecca Rodriguez
1. juli begynner Charlene C. (Nohara) Kabcenell ’79 sin ettårige periode som president i MIT Alumni Association. Hun er innfødt fra Hawaii og har bodd i California sammen med mannen sin, Derry Kabcenell ’75, siden hun ble uteksaminert fra MIT med en kurs 6-grad. Kabcenell begynte sin karriere i Xerox og trakk seg fra Oracle som visepresident for programvareutvikling. Hun er livsmedlem i MIT Corporation og har sittet i forskjellige komiteer for både Corporation og Alumni Association.
Hvilket aspekt ved frivillig arbeid for MIT synes du er mest givende?
Jeg føler meg bra med å kunne koble andre alumner tilbake til MIT. Da jeg trakk meg fra karrieren min på slutten av 90-tallet, hadde ikke mannen min og jeg vært på campus siden skoledagene våre. Frivillig arbeid for MIT var en mulighet til å finne ut hva som foregikk der. Det slo oss da - vi hadde gått glipp av så mye. Og naturligvis klarte jeg ikke å holde meg fra å fortelle alumni hjemme: Visste du om dette flotte prosjektet? Ofte var det noe en alun kanskje ikke visste at MIT var involvert i, for eksempel å adressere global fattigdom.
Hva vil du fokusere på i løpet av året som president?
Mine forgjengere gjorde en kjempejobb med å forfriske og styrke foreningen. Min rolle er å holde farten oppe. Covid-19-krisen har minnet oss alle om viktigheten av relasjoner og å holde kontakten, både til MIT og til hverandre. Jeg planlegger å fokusere på å bygge og forbedre den tilkoblingen, enten personlig eller virtuelt slik vi må gjøre under sosial distansering, fordi vi er en slik kraft når vi går sammen. Måten vi pleide å støtte hverandre på som studenter, i å komme oss gjennom timene og sånt – vi kan gjøre det samme nå som vi er ute i verden.
Jeg ønsker også å dra nytte av vår felles verdi for å gjøre en bedre verden. Sinn, hånd og hjerte har alltid vært en del av vårt MIT DNA, og å jobbe sammen for å forbedre verden rundt oss passer naturlig for alumnisamfunnet vårt. Vårt kollektive svar på utfordringene med covid-19 er bevis på det, og foreningen kan gjøre enda mer for å inspirere og legge til rette for den type innsats.
På mange måter er dette knyttet til arbeidet MITAA-styret har gjort med ansatte og frivillige for å implementere nøkkelprinsippene i den strategiske planen vi opprettet i 2018, med spesielt fokus på å aktivere vårt alumninettverk i tjeneste for verden – også når det gjelder våre lokalsamfunn.
Hva betydde MIT-fellesskapet for deg som student?
Jeg vet ikke hvem de hyggelige menneskene på opptakskontoret var som slapp meg inn, men jeg føler virkelig at jeg var en lang skudd. Jeg gikk på en offentlig videregående skole som ikke er kjent for akademisk dyktighet, hvor jeg var en nerd som rett og slett ikke passet inn. Jeg var også en førstegenerasjonsstudent. Jeg kom hit i visshet om at jeg ikke var så godt forberedt som medstudentene mine.
Når jeg ankom MIT, var det denne store åpenbaringen: Det er andre mennesker som meg! Vi snakker samme språk. Det var så mange mennesker her som delte de felles verdiene om kjærlighet til å lære og å ville oppdage ting og løse problemer. I den forstand tenker jeg på MIT som mitt andre hjem, absolutt mitt intellektuelle hjem.
Har du et favorittsted på campus?
Første gang jeg gikk opp trappene til Lobby 7, tenkte jeg: Wow! Jeg kan se slitasjen fra generasjoner av føtter! Senere fant jeg ut at noen av de originale steinene har blitt erstattet, så kanskje det ikke er helt generasjoner med slitasje. Men jeg blir fortsatt litt begeistret når jeg husker den første gangen jeg gikk opp i disse trinnene og sa, jeg er virkelig her.