211service.com
De nye medienes rolle i politikken
Levert av BBVA
Nye politiske medier er kommunikasjonsformer som legger til rette for produksjon, formidling og utveksling av politisk innhold på plattformer og innenfor nettverk som rommer samhandling og samarbeid. De dukket opp på slutten av 1980-tallet da underholdningsplattformer, som talkradio, TV-talkshow og tabloidaviser, tok på seg fremtredende politiske roller og ga opphav til infotainment-sjangeren. Bill Clinton dukket berømt opp på Arsenio Halls TV-talkshow iført solbriller og spilte saksofon, og sammensmeltingen av politikk og underholdning tiltrakk seg publikum som vanligvis hadde vært uinteresserte i offentlige anliggender, og satte scenen for en reality-TV-president som Donald Trump tiår senere.
Den neste fasen i utviklingen av nye medier utspant seg i forbindelse med bruken av nye digitale kommunikasjonsteknologier til politikk som muliggjorde helt nye utsalgssteder og innholdsleveringssystemer. Fra midten av 1990-tallet utviklet nye politiske medieplattformer seg raskt til å omfatte nettsteder med interaktive funksjoner, diskusjonsfora, blogger, nettbaserte pengeinnsamlingsplattformer, nettsteder for frivillig rekruttering og møter. Publikum ble mer involvert i selve produksjonen og distribusjonen av politisk innhold og borgerjournalister var øyenvitner til hendelser som profesjonelle journalister ikke dekket.
En tredje fase i utviklingen av nye medier er preget av Barack Obamas banebrytende digitale kampanjestrategi i presidentvalget i 2008. Obamas team brukte avanserte digitale mediefunksjoner som utnyttet nettverks-, samarbeids- og fellesskapsbyggingspotensialet til sosiale medier for å skape en politisk bevegelse. Den brukte sosiale medier til å samle inn data om folks politiske og forbrukerpreferanser, og opprettet velgerprofiler for å forfølge spesifikke grupper, for eksempel unge profesjonelle velgere, med tilpassede budskap.
Fremveksten av nye medier øker politisk kommunikasjon
Fremveksten av nye medier de siste tre tiårene har komplisert det politiske mediesystemet. Eldre medier som består av etablerte massemedieinstitusjoner som går forut for internett, som aviser, radioprogrammer og TV-nyhetsprogrammer, sameksisterer med nye medier som er en utvekst av teknologisk innovasjon (nettsteder, blogger, videodelingsplattformer, digitale apper og sosiale medier). Nye medier kan videresende informasjon direkte til enkeltpersoner uten inngripen fra redaksjonelle eller institusjonelle portvakter, som er iboende til eldre former. Dermed har nye medier introdusert et økt nivå av ustabilitet og uforutsigbarhet i den politiske kommunikasjonsprosessen.
Forholdet mellom eldre medier og nye medier er symbiotisk. Eldre medier har innlemmet nye medier i sine rapporteringsstrategier. De distribuerer materiale på tvers av en rekke gamle og nye kommunikasjonsplattformer. De er avhengige av nye mediekilder for å møte den stadig økende etterspørselen etter innhold. Til tross for konkurranse fra nye medier forblir publikummet for tradisjonelle medier robuste, selv om de ikke er like formidable som tidligere. Følgelig stoler nye medier på sine gamle motparter for å få legitimitet og popularisere innholdet deres.
Ideelt sett har media flere viktige roller i et demokratisk samfunn. Deres primære formål er å informere publikum, gi innbyggerne den informasjonen som trengs for å ta gjennomtenkte beslutninger om ledelse og politikk. Media fungerer som vaktbikkjer som kontrollerer myndighetenes handlinger. De setter dagsorden for offentlig diskusjon av saker, og gir et forum for politiske ytringer. De legger også til rette for samfunnsbygging ved å hjelpe folk til å finne felles årsaker, identifisere samfunnsgrupper og arbeide mot løsninger på samfunnsproblemer.
Et post-sannhetssamfunn
Nye medier gir enestående tilgang til informasjon, og kan nå til og med uinteresserte publikummere gjennom personlig tilpassede, peer-to-peer-kanaler, som Facebook. Ettersom vanlige mennesker slår seg sammen med den etablerte pressen for å utføre vaktbikkjerollen, er offentlige tjenestemenn gjenstand for større kontroll. Spørsmål og hendelser som kan ligge utenfor hovedjournalistenes virkeområde kan bringes frem av vanlige borgere. Samtidig har den nye medieæraen forsterket trender som undergraver de ideelle målene til en demokratisk presse. Mediene formidler en enorm mengde politisk innhold, men mye av materialet er trivielt, upålitelig og polariserende.
Nye medier har både utvidet og undergravd pressens tradisjonelle roller i et demokratisk samfunn. På den positive siden har de enormt økt potensialet for politisk informasjon til å nå selv de mest uinteresserte innbyggerne, og de muliggjør opprettelsen av digitale offentlige torg der meninger kan deles åpent.
Ikke desto mindre har sammensmeltningen av fremveksten av nye medier og post-sannhetssamfunnet skapt en prekær situasjon som undergraver deres fordelaktige sider. Å erstatte seriøs undersøkende journalistikk med skandaledekning har svekket pressens vaktbikkjerolle, og medias tvetydige posisjon som talerør for politikere gjør journalister medskyldige i spredningen av dårlig informasjon og feilaktige fakta. Det er viktig å erkjenne at amerikansk journalistikk aldri har opplevd en gullalder hvor fakta alltid rådet og ansvarlig rapportering var absolutt. Imidlertid kan den nåværende æra markere et nytt lavpunkt for det demokratiske imperativet til en fri presse.
Les hele artikkelen her .