211service.com
Antropologi: Hva vi har lært det siste tiåret
Levert av BBVA
Paleoantropologi studerer menneskets opprinnelse og evolusjon og prøver å rekonstruere historien til biologiske og kulturelle endringer opplevd av våre forfedre siden linjene som har ført til at mennesker og sjimpanser delte seg for rundt seks millioner år siden. En av de viktigste bevisene som studiet av menneskelig evolusjon bygger på, er fossiler av utdødde hominider.
María Martinón-Torres er direktør for det nasjonale forskningssenteret for menneskelig evolusjon i Spania.
Dette fører ofte til den feilaktige ideen om at paleoantropologi er et studieområde som har vært klosert i fortiden. Faktisk har forskning på menneskelig evolusjon det siste tiåret ugyldiggjort dette paradigmet både i metodologisk og konseptuell forstand med forskning på selve kunnskapshorisonten som har bidratt med tidligere ukjent kunnskap om vår egen art. Fortiden er nå avdekket ved hjelp av fremtidens teknologi. Behovet for å få de døde til å snakke og å maksimere informasjonen som kan trekkes ut fra kjære og sjeldne fossiler og arkeologiske funn har ført til at paleontologer og arkeologer har perfeksjonert og fullt ut utnytte dagens metoder – noen ganger for å definere nye undersøkelseslinjer.
I løpet av det siste tiåret har analysen av gammelt DNA dukket opp som banebrytende forskning som bruker metoder (genetikk) og konsepter (hybridisering) som ikke tidligere var vanlig innen antropologi. I dag er vi den eneste menneskearten på planeten, men vi vet nå at vi hadde avkom med andre som ikke lenger eksisterer og som har arvet noen av genene deres. Både genetiske og fossile bevis samlet over det siste tiåret gir et mer mangfoldig og dynamisk bilde av vår opprinnelse. Mange av nøklene til Homo sapiens’ suksess med å tilpasse seg kan muligens ligge i denne blandingen som ikke bare ikke skader vår identitet, men som sannsynligvis utgjør en del av artens kjennetegn og særegenheter.
I dag er vi den eneste menneskearten på planeten, men vi vet nå at vi hadde avkom med andre som ikke lenger eksisterer og som har arvet noen av genene deres. Både genetiske og fossile bevis samlet over det siste tiåret gir et mer mangfoldig og dynamisk bilde av vår opprinnelse.
Priviligert med en rekke avanserte fysiske og intellektuelle kapasiteter, ville moderne mennesker ha spredt seg til alle kontinentene for ikke mer enn 50 000 år siden. Det er essensen av Out of Africa-teorien, som antyder at Homo sapiens i sin ekspansjon over hele planeten ville ha erstattet alle arkaiske menneskegrupper uten noen krysning i det hele tatt. Molekylæranalyser har nå demontert det paradigmet, og avslørt at moderne mennesker ikke bare blandet seg og produserte fruktbare avkom med nå utdødde menneskearter som neandertalere, men også at den genetiske sammensetningen til dagens ikke-afrikanske menneskelige befolkning inneholder mellom to og fire prosent av deres gener.
Både genetiske studier og fossile bevis fra de siste 10 årene gir et mer mangfoldig, rikt og dynamisk syn på vår egen art. Mange av nøklene til vår vellykkede tilpasning mens vi erobret stadig bredere territorier og skiftende miljøer, kan godt være et resultat av nettopp den kosmopolitiske blandingen som har preget oss i minst de siste 200 000 årene. Denne blandingen svekker ikke bare vår identitet som art; det er sannsynligvis en del av vår egenart. Menneskelig evolusjon hviler nettopp på biologisk mangfold, en fordelaktig og allsidig ressurssamling som naturen kan trekke på når omstendighetene krever tilpasningsdyktig fleksibilitet. Endogamiske og homogene arter er mer utsatt for skadelige mutasjoner, og det er til og med mulig at neandertalernes langvarige isolasjon i Europa i løpet av istiden kan ha gjort dem mer sårbare i genetisk forstand.
En del av fleksibiliteten som kjennetegner mennesker i dag kom fra andre mennesker som ikke lenger eksisterer.
En del av fleksibiliteten som kjennetegner oss i dag kom fra andre mennesker som ikke lenger eksisterer. Vi er nåtiden og fremtiden, men vi er også arven etter de som ikke lenger er blant oss. Til tross for at de kommer fra arter som sannsynligvis anerkjente hverandre som forskjellige, er mennesker og andre nå utdødd i kryssing, produserer avkom og tar vare på dem. Dette får oss uunngåelig til å reflektere over dagens samfunn og dets forkjærlighet for å etablere grenser og markere grenser blant individer av samme art som er langt mer uoverkommelige enn de som er diktert av biologien selv.
Hva er vårt toleransenivå overfor biologisk og kulturelt mangfold? Vi fortsetter å utvikle oss. Naturlig utvalg fortsetter å fungere, men vi har endret selektive trykk. Sosialt press har nå større vekt enn miljøpress. Med fremveksten av genetiske redigeringsteknikker nyter mennesker nå en superkraft som vi ennå ikke har kontroll over. Samfunnet må derfor engasjere seg i en moden og konsensuell debatt om hvor vi ønsker å gå, men den debatten må også ta hensyn til vår egen evolusjonære historie, inkludert artens særegenheter og nøklene til vår suksess.
Uansett, det som gjorde oss sterke var ikke enhetlighet, men mangfold. I dag, mer enn noen gang, har menneskeheten nøkkelen til sin egen skjebne. Vi skryter av vår intelligens som art, men det vi gjør fra nå av vil avgjøre hvor mye innsikt vi egentlig besitter. Om 10, 20 eller 100 år vil vår fortid tale for oss, og det vil være den fortiden som avgir den sanne dommen over vår intelligens.
Les hele artikkelen .